Hva betyr ordet rehabilitering?
Betegnelsen rehabilitering kommer fra det latinske ordet ”habilas” som betyr ”å gjøre i stand til”. Med forstavelsen ”re-” mener man ”igjen å gjøre i stand til”, eller med andre ord trene opp igjen noe med ønske om å bli ”i stand til å gjøre igjen” etter sykdom eller skade.
Rehabilitering kan beskrives som en koordinert og målrettet prosess i samarbeid med en person med (lang)varig funksjonshemning. All nødvendig medisinsk utredning og behandling for å tilhele følgene av skade eller sykdom skal være prøvd i forkant av rehabilitering (Sentral enhet rehabilitering).
I rehabilitering legger man spesielt vekt på ressurser og begrensninger i forhold til funksjon i dagliglivets aktiviteter, deltakelse i samfunnslivet og opplevd livskvalitet. Behandlingen er rettet mot gjenopptrening av tapt funksjon som igjen skal føre til økt grad av aktivitet, deltakelse og livskvalitet. Når gjenopptrening ikke er tilstrekkelig må man tilrettelegge ved bruk av hjelpemidler og tilpasning av omgivelser som bolig, arbeidsplass og fritidsaktiviteter. Målet er å oppnå best mulig funksjon fysisk, psykisk og sosialt ut fra personens ønsker og ressurser.
Resultatet av rehabiliteringsprosessen er helt avhengig av personens aktive medvirkning for å lykkes. Det forutsetter at personen får tilstrekkelig informasjon og motivasjon til å delta gjennom hele rehabiliteringsprosessen. Familie og sosialt nettverk er for mange en viktig ressurs og kan medvirke til et godt resultat.
Ordet har etter hvert blitt utbredt innen områder som ikke har noe med helse å gjøre. Derfor møter vi ofte rehabilitering om oppussing av bygninger, miljøtiltak og gjenopprettelse av en persons renommé. I en del sammenhenger møter man derfor bruk av begrepet ”medisinsk rehabilitering” for å skille det fra andre betegnelser utenom helsevesenet.
Rehabilitering med hovedfokus på fysisk funksjon
Fysikalsk medisin omfatter diagnostikk og behandling av sykdommer, skader og funksjonssvikt i bevegelsesapparatet. Eksempel på dette er degenerative (slitasje) lidelser i skjelettet og belastnings- og skaderelaterte bløtdelslidelser (Sentral enhet rehabilitering).
Rehabilitering har som mål å bringe pasienten tilbake til ønsket aktivitetsnivå (Bahr & Mæhlum 2002). Med den fysiske funksjonen som hovedfokus (som man oftest har som personlig trener) betyr dette at man må fjerne smerte og reetablere bevegelighet, teknikk og koordinasjon – samtidig som man forsøker å opprettholde muskelstyrke og utholdenhet i den grad dette er mulig. Rehabiliteringstrening forekommer i etterkant av funksjonstap og/eller endring av bevegelsesmønster av ulike årsaker. Det kan her være snakk om skader på det muskulære systemet, skjelettet eller andre passive strukturer, eller ved skader på nervesystemet av ulik grad, medfødt eller ervervet.
Ved opptrening vil utgangspunktet for det fremtidige treningsopplegget være annerledes enn ved trening av friske klienter. Dette gjelder både fysisk og psykisk, og kan i mange tilfeller være med på å påvirke motivasjonen hos klienten din i ulik grad. På den ene siden vil denne form for funksjonsendring føre til en mer motivert klient som er klar for å yte mye for å forsøke å komme tilbake til tidligere funksjonsnivå, mens man på den andre siden vil kunne måtte jobbe med en klient som sørger over nåværende situasjon med lite motivasjon og stå-på-vilje.
Dette er viktig å ha i bakhodet når man planlegger og utfører treningen for å kunne få de resultatene du og din klient ønsker.
Rehabiliteringstrening er primært utført av fysioterapeuter og andre spesialiserte profesjoner, men som personlig trener er dette klienter man kan treffe ved et senere tidspunkt når behovet for annen type trening er aktuelt. Da er det nyttig å kunne trekke sammenhenger mellom den treningen klienten har vært igjennom og den treningen dere nå ønsker å gjennomføre. Det er også nyttig å kunne være observatør i forhold til de aspektene beskrevet nedenfor.
Målsetning
Det er viktig, forut for enhver planlegging og gjennomføring av et treningsopplegg, å sette mål for treningen og hvilke resultater man ønsker å oppnå.
Avhengig av hvilket funksjonstap klienten din har erfart og motivasjon for trening, er det viktig at du, i samråd med klienten, setter realistiske målsetninger. Dersom klienten er lite motivert er det desto viktigere med små, oppnåelige mål for å opprettholde og forhåpentligvis bidra til at klienten blir mer motivert for videre trening.
Utførelse av trening
Før man begynner treningen må man kartlegge klientens nåværende situasjon og funksjonsnivå. Dette gjelder ved rehabiliteringstrening så vel som annen type trening.
I rehabiliteringstrening generelt bør det legges stor vekt på funksjon og funksjonell trening. Treningen bør rettes mot den funksjon som klienten er/ skal bli i stand til å utføre.
Aspekter man bør legge fokus på er følgende:
- Muskelbalanse rundt ledd / koordinasjon av bevegelser
- Korrigering/optimalisering av bevegelsesmønster
Muskelbalanse rundt ledd / koordinasjon av bevegelse
Det er viktig at det er samsvar og samhandling mellom muskler rundt ledd. Dette for å unngå feilbelastning og uhensiktsmessig endring av bevegelser. Et eksempel kan være etter en kneskade hvor klienten har vært immobilisert over en periode. Da vil du kunne få atrofi av m.vastus medialis. Når klienten da begynner å belaste benet igjen, vil draget på patella og bevegelsesmønsteret av patella være forandret på grunn av en svak m.vastus medialis sammenliknet med m.vastus lateralis. Dette vil kunne forårsake skader på patella dersom dette foregår over tid.
Korrigering/optimalisering av bevegelsesmønster
Dersom klienten har/har hatt smerter over tid, kan det ha forekommet en endring av måten enkelte bevegelser blir utført. For å unngå feilbelastning er det viktig å forsøke å optimalisere klientens bevegelsesmønster. Dersom klienten har hatt en ankelskade, vil man ofte kunne se en endring av gangmønster. Dette bør man da korrigere for å unngå at klienten får sekundære plager som knesmerter, hoftesmerter, ryggplager etc. grunnet en ugunstig forandring i bevegelsene sammenliknet med hva kroppen er vant til fra tidligere. På den annen side kan man ikke forvente at klienten skal kunne trenes opp til å oppnå sitt gamle bevegelsesmønster. Årsaker til dette kan være ved neurologiske skader som cerebralt insult med motorisk utfall. Da vil man av og til nøye seg med et endret bevegelsesmønster ved tap av muskelfunksjon. Dette kan være endring av gangmønster eller endring av hvordan klienten kan føre hånden til munnen. I slike tilfeller må man få et mest mulig optimalt bevegelsesmønster som kan være med på å kompensere for det funksjonstapet klienten opplever. I slike tilfeller er det viktig å fokusere på funksjonell trening og det kreves oftest spesialistkompetanse for å analysere bevegelser. Dette krever kompetanse av en fysioterapeut eller lignende profesjoner.